Vitnesbyrd

Her kan du lese vitnesbyrd fra mødre som deltar i MIK grupper. Ønsker du å fortelle om et bønnesvar kan du skrive det ned og sende det til oss på mail: miknorge@online.no

16.11.11

Jeg vil bare fortelle at det å være i en MIK-gruppe har gitt meg mot til å si ifra til skolen hvis det er noe jeg reagerer på. Min datter kom hjem å fortalte at en av guttene hadde hengt opp i klasserommet et lett- pornografisk bilde. Noen elever prøvde å si at det kunne han  ikke gjøre, men det nyttet ikke og det ble hengende.

Jeg skrev da til læreren for klassen om at jeg hadde hørt at det var hengt opp et slikt bilde, og at jeg ikke synes noe om at et slikt bilde skal henge i et klasserom. Jeg skrev også at jeg ikke visste om lærerne hadde sett dette og ønsket bare å si ifra hva jeg hadde hørt.

Raskt fikk jeg mail tilbake om at læreren for klassen heller ikke synes noe om dette og at han hadde umiddelbart vært å tatt dette ned. Takk til Gud at Han gir mot.  

________________________

26.10.11

Mødre I Kontat bønnegruppene har gitt meg mange ganger mot og styrke. Styrke til å være frimodig og ta kontakt med lærere eller skolen hvis det er noe jeg ikke synes var riktig. Jeg har også blitt truffet av Guds ord der det står i Jes 59, 15b-16a «Herren så-og det var ondt i hans øyne-at det ikke var retten som rådde. Han så at ikke èn trådte fram, og undret seg over at ingen førte hans sak.»

I vår barneoppdragelse har vi fokusert på at en ikke skal spille voldsspill eller å se på voldsfilmer. De får se film hver helg men da er det vel overveid hva vi koser oss med å se til lørdagskosen. Barna våre er vare på filmuttrykk og vi har prøvd å lytte til dem og gå i deres tempo om hva som er greit å se. Det har ikke alltid vært lett for dem å være så beviste og vare i hva de ønsker å se.

For noen uker siden kom min sønn som går på videregående hjem og sa at elevene under norsk timen satt og spilte CS, et spill han har holdt seg unna fordi det er et skytespill. Han var så oppgitt fordi det var noen elever som satt å spilte mot hverandre på nettet under forelesningen og han hadde vanskelig for å konsentrere seg om foreleseren.

Jeg fikk så vondt av han, her har han vært flink og holdt seg unna dette og så får han det servert på skolen. Da fikk jeg mot til meg å sendte en mail til skolen og spørre etter hvilke rettningslinjer de har for Pc bruk, og jeg fortalte hva min sønn hadde sagt ( ba dem om å ikke koble mailen opp mot gutten min). Og jeg fortalte at jeg ønsket ikke å klage men bare si at jeg hadde vondt av gutten min.

Vi ba over denne mailen i gruppen vår. Etter en ukes tid fikk jeg to sider i posten av rektor, der han skrev at han var 100% enig med meg om at dette ikke var riktig, og han hadde satt i gang tre tiltak rettet mot lærere og elever. Og noe han også skrev var at de ønsket god styring på pc bruk og han takket for at jeg hadde skrevet mailen slik at de kunne ta fatt på dette.

Jeg har også måttet skrive mailer til skolene fordi det er blitt satt opp filmer som er over aldersgrensen, og filmer med mye vold og umoral. Mitt barn sa en gang; I filmen vi så på var det banning i hver setning og vet du mamma, jeg vet at læreren vår er kristen men han sa ikke noe imot det.

Jeg har også måttet spørre skolen om hva de vil gjøre med barna som ikke er avslipte av vold på film. Disse barna må også bli tatt hensyn til på skolen, de skal ikke føle seg utenfor. Midt hjerte blør for disse barna. Våre barn må slippe å sitte igjen med fæle bilder i sinnet som gjør dem usikkre og redde.

Nesten hver gang jeg har sendt mail til skolen om slike ting så har vi fått en god dialog. Ofte har ikke lærerne vært beviste på filmvalget ,og ikke tenkt over hva filmvalget forteller barna, og de har takket for at jeg tok det opp. Det er bare ved en skole at jeg har fått et negativt svar som lød omtrent slik; «Du som foreldre har ingen rett til å blande deg inn i min undervisning og når en har ungdommer så må en ta ungdomskulturen med det som er godt og vondt.»  Heldigvis så har jeg bibelen som hjelper meg til å stå rotfestet og grunnfestet i hva jeg ønsker at mine barn skal fylle hjerte sitt med. Mødre I Kontatk gruppen hjelper meg å holde fast på å helligjør mine barn.
All ære til Han.
Hilsen en glad mor
___________________________

29.09.11

Jeg har tenkt lenge på at det hadde vært fint å dele med rektoren på skolen til mine barn, at vi er en gruppe som ber for barna våre, for skolen og for ledelsen. Men jeg har bedt Gud om å gi meg en passende anledning, og at det skal være til oppmuntring når jeg forteller han om MIK.

På valgdagen i høst hadde vi MIK gruppe på formiddagen, og på ettermiddagen så jeg han i valglokalene. Jeg gikk bort til han og tenkte at nå skal jeg i hvert fall høre hvordan det er å være rektor på den skolen. Jeg var ikke sikker på om han kjente meg igjen som mor, men det gjorde han. Han var i det hele tatt ganske åpen med meg og fortalte at de har hatt en del utfordringer de siste årene, og at han selv trengte styrke og mot for å fortsette i jobben.

Da delte jeg med han at vi er noen mødre som ber for skolen, og hvor viktig det er å be for ledelsen på skolen. Han ble veldig rørt og fikk tårer i øynene (en godt voksen mann), og sa at dette var en skikkelig oppmuntring. Han sa tusen takk for at vi ber og at det betydde mye for han å høre dette. Vi fikk en fin samtale, og han delte at han også tror på Gud.
AMEN! Jeg ble så oppmuntret selv til å fortsette å be! Jeg tror ikke at denne rektoren hadde blitt så oppmuntret hvis ikke vi hadde bedt for han og skolen.

Guds fred, Kristine
_____________________________________

15.04.11

Jeg må bare fortelle hvor fantastisk bønnesvar som jeg fikk i forhold til min sønn på 17 år. Han har gått på en skole der han bare har valgt å være med ikke kristne venner, og det har gradvis ført til at vi så at han ble tøffere og mer tung til sinns. Skolen han gikk på var en skole som vi som foreldre oppmuntret han til å ta fordi vi mente at han der kunne få litt mer utfordringer faglig, og også trening i å pendle, og dermed bli litt mer selvstendig.

I vår så har jeg i MIK-gruppen ofte bedt for sønnen min fordi det har vært frustrerende for meg som mor å vite hvordan jeg skulle forholde meg til hans forandringer i væremåte. Jeg ble nervøs av han for han var voldsom av og til mot meg og han hadde startet å snakke nedsettende om kristendommen og kuttet ut kristen venner her vi bor.
Vi hadde et Arbeidsark som hadde som tema ; Gud har medlidenhet og er tålmodig. Det minnet meg på om at jeg skulle snu helt om og heller bare vise vår gutt medlidenhet og tålmodighet når han ofte kom hjem og var frustrert og sint på alt mulig. Vi hadde frem til nå ofte prøvd å motivere han eller å hjelpe han til å se det positive i situasjoner han klaget på. Vi klaget på han fordi han var så syten og negativ til alt, vi tenkte at han må jo manne seg opp og starte å bli voksen. Han klaget ofte p.g.a. en jobb han også hadde, noe vi som foreldre tenkte han burde være glad for.

Men som sagt så minnet Arbeidsarket meg om at jeg måtte endre måten å møte han på. Jeg måtte også be om tilgivelse til Gud fordi at jeg mange ganger ikke hadde møtt gutten vår med disse Åndens frukter. Det ble til at jeg snakket med gutten vår og overøste han med medlidenhet og sa han kunne bare si opp jobben og at jeg synes å se at han ikke hadde det bra, og at han kunne skifte skole om han så følte det var bedre, og at jeg kunne forstå at det måtte være tøft å møte en annen kultur slik han gjør daglig.

Dette førte til at vi fikk en skikkelig samtale, en samtale som jeg hadde lengtet etter. En samtale der han forstod at vi ønsket han det aller beste i livet, og en samtale der han ble åpen med sine tanker.
Men han sa at han ville ikke slutte skolen han gikk på, han var svært bestemt på dette, noe vi foreldre innerst inne tenkte han burde gjøre hvis ting skulle endre seg. Det endte med at vi neste mandag i MIK-gruppen ba om at han måtte få styrke til å bryte opp og flytte skole. Jeg sa ikke noe mer om dette til gutten vår.

Dagen etter kom han hjem fra skolen nedtynget og vi tenkte nei, nå blir det syting og klaging igjen, men denne gangen fortalte han åpent om en episode der han syntes var så tøff fordi noen gutter hadde åpenlyst mobbet han, jeg lyttet og hadde medlidenhet med han. Og plutselig sa han, der og da, at han fikk en slags overbevisning om at han skulle skifte skole. Vi ble helt overveldet. Takk Gud. Og jeg fikk igjen sanne det som står i Sak. 4, 6.  «Da tok han til orde og sa til meg: Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, Allhærs Gud.»

Og nå har han gjenopptatt kontakten med noen av de kristne vennene, som han hadde før, og som går på den skolen han skal flytte tilbake til. I dag skal han spenne fotball med dem. Det er tydelig at han nå orienterer seg til å endre helt retning. Alt dette har skjedd på to uker, det er et mirakel.
Hilsen en glad mor

_________________________________________

28.02.2011
I dag var jeg på tur i fjellet og ba for barna mine, jeg strakte ut armen mot Stavanger for å be for gutten min som går på videregående skole der. Jeg er bekymret for han fordi han ikke har noen kristne venner og denne uken har de et alternativt opplegg for de som ikke skulle reise på klassetur. Når det ikke er vanlig skole er det lett for at det blir litt tilfeldig undervisning og da vet jeg at gutten min blir lett fanget opp i det de andre holder på med; surfing på nettet.
Jeg ba om at han måtte få styrke til å ta rette valg og velge bort det som ikke er bra for han og velge det som er til oppbyggelse. Fem minutter etterpå ringte gutten min og sa at nå var han på vei hjemover fordi han hadde stukket av fra skolen, da de skulle på kino og se film. Filmene som har vært vist på skolen har oftes vært svært dårlige med mye vold. Gutten min sa at han kanskje fikk høre det i morgen av lærerne at han ikke var der. Det jeg kunne si da var at; vet du hva, jeg tror du har valgt det rette og du var god som gjorde dette. Og jeg fikk fortalt at jeg ba for han rett før. Jeg som mor kunne ha kommet på at jeg skulle kjefte på han for at han hadde stukket av fra skolen, men nå viste jeg at dette var et bønnesvar og at jeg kunne på denne måten støtte han på at han hadde tatt et godt valg for seg selv.
Og jeg kunne også si at jeg måtte be om tilgivelse for alle de gangene jeg synes han er en regelrytter og si at egentlig har han en nådegave i at han ser tydelig hva som er rett og galt, og at jeg tror at når han vokser opp vil han velsigne mennesker med denne egenskapen. Dette gav meg også et vitnesbyrd jeg kan ta med til gruppen min når vi i dag skal gå igjennom arbeidsarket; Gud gir nådegaver.
Takk gode Gud for at jeg skal få lov til å kjenne deg!
_______________________________________

12.01.2011
På tirsdag ba vi for hverandre som mødre og vi ba for familien. Da jeg skulle få forbønn var det en av mødrene som ba om at familien min måtte få økonomisk det vi trengte og oppleve at det økonomiske gikk greit. Tidligere har vi i gruppen bedt for at min mann skulle reise til Menn til Menn konferanse sammen med vår tenåringsgutt på 17.år. Min mann har kvidd seg for dette p.g.a. at han da måtte betale vikar i jobben sin.
Dagen etter bønnegruppen fikk min mann spørsmål om han ønsket noe kompensasjon for noe han hadde gjordt og da spurte min mann om han kunne få dekket utgiftene til vikar når han reiser på Menn til Menn konferansen, og det fikk han. Takk Gud.
Hilsen en mor

_____________________________________

07.01.2011
Jeg ønsker å fortelle om den flotte kvelden vi fikk hos Anne Jofrid Sandvik Vik rett før jul. MIK-bønnegruppen med ektefeller ble invitert hjem til henne. Det ble en flott kveld der vi fikk hygge oss i lag med god mat og prat. Undertegnede fikk takket mennene for deres velvillighet til at vi får samles i bønnegruppe. Takket også fordi at de er villige til å passe barna mens konene deres stresser avgårde til gruppe. Og minnet dem om at vi har takket og bedt for dem, at de er viktige personer for oss koner og for barna, og at vi håper de føler støtte fra oss.
Jeg fikk lese Ordspr. 28, 20, Ef 5, 28 og Ef 5, 33 ( det ble applaudering med latter ) Fikk også si hvor viktige de er for barna. Bibelen sier veldig mye om far. Den forteller om en kjærlig far, den viser oss at Gud har omsorg for fedrene 2 Mos 20,12 f.eks. Den fineste historien i bibelen om far står i Luk 15 om den fortapte sønnen.
Faren løp sønnen i møte og kastet seg om halsen og kysset han.
Hver av oss mødre ga dem et lite kort med et bibelvers på. I kortet hadde vi også skrevet noen kjærlige personlige ord til våre menn. Vi fikk etterpå gitt dem en god klem… Det ble en frisk og artig diskusjon om Ef 5,33; om vi respekterte mennene våre. Vi fikk også spilt et brettspill der vi fikk se hvorvidt ektefellene forstår hva ektefellen ønsker seg mest. Jeg skriver dette i takknemlighet til Gud at jeg får lov til å være med i en slik gruppe!
Hilsen Randi Anita Helvig
________________________________________________

28.11.2010  På en av våre samlinger skulle vi be barna inn i følgende vers. Salm.91,11-12
” For du gir dine engler befaling om å bevare__________ på alle dine veier. De skal bære_________på hendene så hun/han ikke støter foten mot noen stein”

Jeg var usikker på hvem jeg skulle velge å be for denne kvelden, da jeg oftes ber for guttene som er eldst, valgte jeg denne kvelden å be  for Edwin, min 10 år gamle utviklingshemmede sønn.  Han har ikke talespråk, trenger hjelp til det meste og må ha konstant tilsyn siden hans mentale utvikling er fortsatt på baby stadiet. Jeg ba Edwins navn inn i  Salme 91 og ba om at jeg skulle bli trygg på at Edwin var i Guds gode hender.  I tillegg ba jeg om at Edwin en dag ikke hadde behov for bleier.

Neste morgen når Edwin sto opp, gikk han bort til et bilde som henger på veggen i soverommet og pekte på det.  Han har aldri før eller siden pekt på noen bilder på veggen.  Bildet var av 2 barn som går over en bro og i bakgrunnen står det en stor flott engel som passer på.  Han sto lenge og pekte på bildet og jeg kjente at Gud svarte på min bønn og jeg skjønte at Edwin var/er/forblir i Guds hender.  Tenk at Gud kunne bruke Edwin direkte til å svare på min bønn.

Samme ettermiddag hadde Edwin sin 1. avføring på toalettet hjemme.  Han tisser på do inne i mellom men hadde ikke hatt avføring.  Hvor mye mer konkret kan Gud svare.  Han har også kontroll over Edwins utvikling på dette område.  Jeg vet at det er fortsatt langt igjen men jeg er trygg på at vi vil etter hvert slippe å skifte bleier.
GUD er GOD!  Så konkret og raskt bønnesvar har jeg sjelden opplevd.

Leann Bell Martinsen

____________________

For 4 år siden flyttet vi hjem fra et 2 års opphold i Texas, hvor mannen min var utstasjonert med jobben sin. Alle barna våre bodde også i TX det første året mens de to eldste dro hjem til Norge for studier etter et år. Mens vi bodde i Tx kom jeg i kontakt med Moms InTouch og deltok i to grupper, en gruppe som ba for småskolen der sønnen vår gikk og en gruppe som ba for ungdomsskolen og ”high-school” hvor to av døtrene våre gikk.

Dette fikk stor betydning for meg og våre barn i hverdagen på nye skoler og i et nytt miljø. Jeg fikk lære å kjenne Moms In Touch organisasjonen, men mest av alt så gav det meg nye venner. Det gav meg også en sterkere tro på at bønn virker og Gud vil gjerne høre våre bønner for barna, skolene deres og lærerne. Beslutningen om at dette ville jeg også være med på i Norge var ikke vanskelig å ta.

I disse 4 årene har jeg vært gruppe leder i en gruppe som ber for barne- og ungdomsskolen, i vårt nærmiljø, og deltatt i en gruppe for videregående mens datteren vår gikk der. Jeg har også vært med i arbeidsgruppen for MIK Norge.

I denne høstferien reiste tre fra familien vår tilbake til Texas på besøk, og der fikk jeg treffe noen fra den første gruppa jeg var med i. Det var stort å se dem igjen og få fortelle hvor mye de betydde for meg, og hva jeg har fått vært med på i Norge pga dette. De lærte meg så mye og gruppa var også en stor grunn til at jeg trivdes så godt i USA og fikk vokse som kristen!

Vi møttes til lunch på en restaurant og det var en selvfølge at vi begynte måltidet med bønn selv om mange andre satt rundt oss. Det viste seg ettehvert at damene på nabobordet var muslimske (de tok dette bildet for oss)
For meg er det en styrke å vite at mennesker over hele kloden møtes i MIK-grupper og ber for barna og skolene og det gir meg også frimodighet til å anbefale dette arbeidet til flere!
Sigrun Melling

_

___________

26.10.10 Da jeg fikk en tanke om at jeg skulle starte en Mødre I Kontakt gruppe, ba jeg om å få noen å be sammen med. Plutselig kom det en dame på jobben, som jeg kjente litt til, og jeg fikk fortalt ønsket mitt. Denne damen sa med engang at det kunne hun også tenke seg.
Jeg møtte også en annen dame som jeg spurte. Det som var spesielt var at denne damen kunne fortelle at hun nettopp hadde hatt en drøm. I denne drømmen hadde hun sett en hvit skikkelse bak en ås. Denne skikkelsen, som var Jesus, kom imot henne og hun spurte -kommer du for å hente meg nå? Hun ble overrasket men glad og hun svevde opp i luften, men plutselig kom hun på barna sine og sa: Vent, jeg må ha barna med meg. Og så kom jeg å spurte om hun ville være med i en gruppe og be for barna.  Hun sa: ja, det er det jeg trenger.
Hilsen Kari Knudsen

________________________________

08.10.2010  Det er helt utrolig det bønnesvaret som jeg fikk oppleve i uke 39 2010. Mandag 27 sept. Hadde vi MIK-gruppe. Vi tilba Gud for hans egenskap: Gud ser.          Det var så godt å lese bibelversene som bekrefter at Gud ser.                                Under syndbekjennelsen satte vi oss hver for oss for å la Gud vise oss hva som er synd i livene våre. Jeg måtte be om tilgivelse for at jeg ikke stolte på at Gud ser.              

Under forbønn for barna våre ba vi barnets navn inn i bibelverset Job 34, 32 Jeg ber om at det _NN_  ikke ser, må du lære han/henne. 2.Mos 33, 18 må  _NN_  få se din herlighet!Lite viste jeg at denne bønnen skulle forandre alt denne uken.
Jeg tenkte at jeg fikk be for tenåringsjenta mi, da det oftest er eldste mann jeg ber for. Jeg hadde ikke noen spesiell grunn for å velge å be for henne.  Hun er så lett å ha med å gjøre, virker ut som hun trives på skolen og er flink. Jeg ba henne inn i bibelverset og ba også om at hun skulle få en fin samtalegruppe kommende fredagen.

Dagen etter spurte jeg jenta vår om hun hadde minnet de andre i samtalegruppen på, at det var gruppe på fredag. Da fikk jeg et litt irritert svar; om hun trengte å ha gruppe nå igjen. Jeg prøvde å vise henne hvor viktig denne gruppen var, men hun gikk mutt til skolen. Senere på dagen kom hun hjem og jeg spurte om hun hadde snakket med dem, men da var det litt motvillig at det hadde hun og hun syntes det var kjedelig med så mye gruppe. Jeg ba inni meg om at Gud måtte lede meg i forhold til hennes holdning og vise meg, Han som ser alt, hva som var grunnen til denne negative innstillingen.

To dager gikk og jeg så at hun var lite glad etter skolen og hun hev seg over leksene så jeg holdt meg litt tilbake. Torsdagen fikk jeg hint tilfeldigvis av tre ulike mødre om at de hadde hørt at jenta mi var blitt så forandret, at hun spilte et dobbelspill. Jeg spurte om de kunne be rundt dette,  fordi jeg viste ikke hvordan jeg skulle ta fatt på dette, da jeg selv ikke hadde sett at jenta mi gjorde noe som var galt.

Jeg ba febrilsk inni meg da jenta mi kom hjem fra skolen om hvordan jeg skulle møte henne. Jeg tenkte jeg ikke skulle bli sint men bare spørre om vi kunne snakke sammen alene litt, men da plutselig fikk jeg ord som jeg ikke var forberett på; jeg vil kalle det Hellig vrede.

Jeg gikk rett på sak om at jeg hadde fått noen hint om at hun spilte dobbelspill; hjemme grei og snill men på skolen frekk og skulle tøffe seg. Jeg mente at hun fikk stoppe opp og virkelig tenke som, og vurdere om det hun holdt på med på skolen var rett. Dette kom som et sjokk på henne og det var tydelig at dette traff henne. Det viste seg at dette var sant og hun kom da frem med også at hun hadde vært frekk og ufin med jentene i samtalegruppen.

Hun hadde for et år siden funnet noen nye jenter å være sammen med, som hun syntes var kjekke, men nå i 9.kl.så hun at det bar i feil retning. De var veldig opptatt av å være tøffe i munnen, drikke og feste. Hun så det var feil retning men det var så vanskelig å ikke bli fanget av deres væremåte og tøffe stil. Etter en lang samtale der vi fikk rensket opp og gått igjennom en strategi for hvordan hun skulle fokusere på å finne nye venner, sa hun at hun måtte be om tilgivelse til jentene i samtalegruppen. Hun så at hun ikke hadde vært mot dem slik hun burde.

Fredagen kom, og hun var nervøs og lurte på om jentene kom, og om hvordan de tok det hun ville si. De kom og hun startet med å be om tilgivelse, og så gråt hun og fortalte dem om hvor fæl hun var, og at de skulle få si hva de syntes og at hun forstod om de ikke ville tilgi henne.
Men hun fikk se Gud`s herlighet: Jentene sa de tilga henne og at de hadde blitt overrasket over hvordan hun hadde oppført seg, men at de viste at dette ikke var henne og at de håpte det ville gå over, og så gav de henne en god klem og jenta mi kunne smile i gledestårer. Takk Gud for Du ser det jeg ikke ser og vi får se din herlighet.
Hilsen en glad mor

________________________________________________________

Sept. 2010 Gutten vår (16år) kom hjem å sa at han hadde problemer med frelsesvisshet og tenkte at han ikke kunne være konfirmantleder. I MIK- gruppen ba vi om at det måtte komme noen i hans vei som kunne veilede han på dette området. Uken etterpå kom han glad hjem fra en ledersamling i kirken og fortalte at han hadde fått en mentor som han kunne snakke med, en time et par ganger i halvåret, og første gang var om en uke. Og han sa: da kan jeg ta opp det med frelsesvisshet. Takk Gud!
Hilsen en takknemlig mor

_________________________________________________________

08.09.2010 «Nå er høsten her og det braker løs med jobb, skole og alle aktivitetene for
barn og voksne i familien. Jeg må si at jeg så høstens oppstart som lite
fristende i sommer. Tenkte på det som store bølger som ga meg lite annet enn
en knute i magen. Det var litt for mye å ta tak i, kjente jeg.

Så var jeg i en kirke på Bornholm i Danmark og så altertavla der. Det var
fra temaet Jesus stiller stormen. Bølgene tok nesten hele bildet, båten var
liten, menneskene oppi den var nesten bare som små strek-tegninger. Men mens
jeg så på bildet ble jeg klar over at TROEN visste at en av menneskene i
båten var Jesus, og at han kom til å stille stormen denne gangen også! Under
maleriet sto det; «Frykt ikke, bare tro». Jeg lot det synke inn, tente et
lys – og ble i grunn rolig for at dette skal gå bra!

Og nå er vi i gang, og jeg merker at en etter en legger tingene seg til
rette. Det GÅR BRA. Jesus er med og stiller små og store «stormer»
underveis. All ære til Ham!»

Hilsen fra Kathrine

_________________________________________________________

I starten av juli 2010 inviterte MIK- gruppen min alle barna og fedrene til grillfest. Vi fikk fortalt dem om at vi har bedt for dem i et år fordi vi tror at Gud har en fantastisk plan med hver enkelt og at vi ber hver uke for dem fordi vi ønsker at de skal finne den gode veien. Tenk det var 17. barn fra 1-16 år. Det er virkelig et bønnesvar å se alle disse Gud`s øyenstener.

_

Her er vi alle samlet: mødre, fedre og barna. Dette er også den første MIK-gruppen som er registrert i Norge. Den startet opp i 1997 og vi møtes fortsatt ukentlig til bønn.

Alt av nåde. Hilsen Randi Anita

_____________________________________________________________________________

Mannen min og jeg var for noen dager siden å så Max Manus-filmen. Han var sabotør i Oslo under 2.verdenskrig og jeg ble slått av ektheten, djervheten og nidkjærheten som preget filmen.På vei hjem slo det meg at vi som ber, er sabotører i den åndelige verden! Satan røver å får herredømme over nasjonen og barna våre. Vi er utsendt fra Guds rike, men er midt i denne verden. Ved å be, saboterer vi fiendens planer og forløser Guds planer istedet! Og Den Hellige Ånd vil gi oss visdom og mot så vi treffer blink midt i fiendens rekker! La oss følge de som har gått foran oss så vi i tro / tillit og tålmodighet arver løftene!!

Vennlig hilsen Lill Iren Larsen

_____________________________________________________

Piler i en krigers hånd

Til alle mødre,
og særlig til dem som synes at de ofrer endel for barna sine.

Å være mor kan være slitsomt, kjedelig og av og til en prøvelse. Hender det
at du og av og til får litt panikk for at tiden og livet går, mens du bare
rydder og kjører unger på håndballtrening? Tenker du: Er det noen vits i det
jeg driver med? Hvor mye smuler på kjøkkenet kan man tåle, og hvor mye
melk må man tørke under kjøkkenbordet? Jeg har måttet innrømme at jeg
egentlig ikke er særlig god på disse husmorgreiene. Aldri er huset tip topp,
og alltid henger jeg etter med noe. Hva gjør jeg egentlig her? Hvorfor er
jeg ikke berømt? Jeg burde heller vært på tv.-Jeg og Linn Skåber. Slik har
jeg tenkt.

Også som kristen har jeg vært plaget av morsrollens trivialiteter. Hadde det
ikke vært bedre om jeg var predikant, eller misjonær? Det hadde i grunnen
passet min legning bedre. Da hadde jeg følt meg mere viktig.

Men nå er jeg blitt 40 år, og i fjor fikk jeg mitt fjerde barn. Nå har jeg
funnet ut det samme som mange damer på 40 har funnet ut før meg. Jeg er
egentlig viktig nok. Jeg trives med tilværelsen. Den er meningsfull, og jeg
har det godt.

Se barn er en gave fra herren,
livsfrukt er en lønn fra ham.
som piler i en krigers hånd
er sønner en får i sin ungdom.
Sæl er den mann som fyller
sitt pilekogger med dem.
Han trenger ikke skamme seg
når han taler mot fiender
på tinget.
Salme 127, 3-5

Som mødre kan vi tenke om oss selv at vi er krigere. Og enten vi har sønner
eller døtre kan vi tenke om dem at de er piler vi har i hånden. Det blir
forhåpentligvis både hyggelig, og kanskje nyttig for oss å ha barn når vi
selv blir eldre, og det er det dette bibelverset handler direkte om. Men jeg
tenker at en pil er noe krigeren sender foran seg, pilen rekker lenger enn
ham selv. På samme måte sender vi våre barn inn i framtida. Jeg skal stå
igjen, mens det jeg har sådd i barna, skal bringes videre til deres
generasjon og deres barn. Derfor kan vi som kvinner og mødre spenne buen med
stolthet og verdighet. Må Gud la pilene treffe der han vil.

Vennlig hilsen
Aslaug Grande Haaland